Etter ei uke i Moldova, er familien Skullerud tilbake i Norge. Vi er triste og glade, skamfulle og takknemlige, sier pappa Jarle.
Jeg er glad fordi jeg har fått nye venner. Trist fordi mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Takknemlig for at jeg har vokst opp i Norge, har et varmt hus, nok klær og rikelig med mat. Skamfull fordi jeg er en del av et samfunn som bruker så mange ressurser på oss selv, og som likevel klager så mye som vi gjør.
Vi ble godt mottatt på OM sin base i Chisinau og besøkte tre kirker med dagsenter for barn, rundt om i landet. Fattigdommen var til tider vanskelig å takle, men hjertevarmen hos menneskene vi møtte gjorde inntrykk.
De to første dagene var vi i Malcoci. Der besøkte vi flere gamle som bodde alene. Uten maten og hjelpen de fikk fra baptistmenigheten, ville de aldri klart seg. Vi var også hjemme hos to barn som bodde alene hele uka, fordi mamma hadde forlatt dem og pappa jobbet i en annen by. På dagsenteret fikk de mat, leksehjelp og omsorg.
I Crasnaseni møtte vi ei 8 år gammel jente. Foreldrene hadde solgt alt de hadde for å få penger til alkohol. Huset hadde ingen møbler, heller ikke senger til barna. Også barnas klær var solgt. Denne jenta hadde hovedansvaret for sin yngre bror hver dag. På dagsenteret hadde hun fått et nytt liv, noen timers pause fra en tung hverdag.
I Bender besøkte vi Andrew som er pastor i en Baptismenighet med under 20 medlemmer. Andrew er 26 år og har flyttet inn i et arbeiderstrøk i Bender (i utkanten av byen han selv har vokst opp i), sammen med sin kone og to år gamle sønn. Arbeidsledigheten er svært høy og fattigdommen skrikende.
Også her møtte vi en lokal menighet som er et levende håp for sine omgivelser. Andrew tok oss med på besøk til tre familier, mennesker han kjente godt og hadde en varm og god relasjon til.
Først besøkte vi en familie med 4 barn og en alkoholisert far. De bodde i fjerde etasje i det som så ut som restene av en boligblokk. Vi ble invitert inn av en nesten edru far som fortalte om livet i Bender. Barna var tydelig redd for at faren skulle mislike det de gjorde, så de fulgte en hver ordre. Stanken i huset var uutholdelig. Jeg følte en ekstrem tomhet og håpløshet da vi gikk.
Den neste familien var en alenemor med to barn. De bodde sammen med bestemoren i et rekkehus. Vi ble møtt av to pene damer, velkledd og sminket. De gjorde det de kunne for å beholde en god fasade, og vi var de første som fikk besøke dem inne. Der falt maskene av. Et hus i totalt forfall. Ingen i Norge ville tenkt tanken at noen kunne bo der.
Den siste familien vi besøkte, hadde flyttet inn i et nedlagt fabrikklokale. Bare murveggene stod igjen. Med 11 barn og 3 barnebarn, bodde de der. Mødrene til barnebarna på 2 og 10 måneder, var i Russland for å jobbe. De ytre forholdene liknet de to første stedene vi besøkte, men noe var annerledes her. Huset var fylt med håp. Barna virket trygge. Det luktet rent. Faren i huset viste oss hvordan han "pusset opp" rom for rom. Han var tydelig stolt over det han hadde fått til. Det lille de hadde av penger ble brukt til mat og til å sette i stand bygget. De takket Gud for livet, for at vi ville besøke dem, for barna sine og for menigheten. Da vi gikk var jeg fylt av håp og takknemlighet.
Tårene trillet nedover kinnet da vi fløy hjemover fra Moldova. Vi hadde besøkt Europas fattigste land, og livet hadde blitt rikere!
|
|
